reabilitet

denne morgenen tok jeg meg selv i å spise rugbrød, drikke fairtradejuice&økologisk te og lese Dagsavisen. Og jeg tenkte æsj! og da var det ikke bare det grusomme rugbrødet jeg siktet til.

Når skjedde dette her? Når ble nuggati bytta ut med pesto, når begynte jeg å betale ekstra for fairtradeprodukter og like te uten sukker. Og viktigst av alt, hvor kom Dagsavisen og Morgenbladet inn i bildet?

Det kom ikke samtidig som jeg begynte å si hun fremfor ho, eller skrevet istedenfor skrivd. Det begynte lenge før Facebook sin tid, og det kommer sikkert ikke til å slutte før jeg går med pels.

politisk oppgulp

Jeg iaktar FRP om dagen - det er ikke et spesielt behagelig syn.

Høyre populistiske partier i Norge og Danmark oppsto på 70 tallet under ikke -sosialdemokratiske regjeringer. Velferdsstatens vokste hurtigere enn noensinne, og skattene ditto - til tross for at folket hadde valgt vekk det "sosialdemokratiske pengesluket" Som følge av "arbeidsulykke" i NRK i 1973, hvor "Anders Langes parti mot skatter og avgifter" ble gitt debattid til tross for at han ikke var på Stortinget eller stilte lister i alle fylker - året etter ble faktisk reglene for å delta i valgdebatt på NRK endret. FRP begynte altså som et parti som la vekt på avskaffelse av skatter og avgifter.

Fortsettelsen er dyster, eller heldig, det spørs helt hvor man står. Fra valget i 1988 begynte innvandringsspørsmålet å melde seg, før dette skilte ikke FRP sine velgere seg noe særlig fra resten av Norge når det kom til spørsmål om innvandring. Idag nevner majoriteten av dem som stemmer FRP at innvandring er den avgjørende faktoren når de velger sitt parti - andre partier kan henvise til mer sammensatte grunner for sin velgerskare. Ganske tydelig hva FRP vinner sine velgere på her. Et annet interessant fenomen er at FRP stjeler flesteparten av sine velgere fra Arbeiderpartiet, og ikke fra Høyre. Noen har koblet dette sammen med frykten for at "invandrerne stjeler jobbene våre, gjettofiserer områdene vi bor i, og stjeler undervisningstiden fra barna våre" fordi de fleste innvandrere befinner seg på "samme side av byen" som de fleste arbeidere, av økonomiske årsaker. De med høyere utdannelse, som ofte har høyere inntekt og befinner seg på "riktig side" av byen kjenner ikke disse problemene så nær på kroppen, og er derfor ikke tilbøyelig til å stemme FRP. Majoriteten av de som stemmer FRP har altså ikke høyere utdannelse og catcher sine velgere på verdispørsmål, som innvandring. Noen har nevnt større fokus på old - politics (økonomisk politikk) som et middel mot frperifiseringen av samfunnet vårt. Ikke vet jeg. Men jeg håper vi snart finner ett middel.

Siv Jensen gikk i helgen ut og advarte mot islamifiseringen av samfunnet, med utgangspunkt i en rapport fra tilstander i Malmo. En svært omstridt rapport, vell og merke, som ikke er blitt tatt seriøst forskermiljøer. Det er ganske tydelig hvorfor Siv Jensen gjør dette! FRP har virkelig tapt seg i forhold til finanskrisen, hvor hun snakket om markedets usynlig hånd - som vi vell og merke sluttet å tro på i 1930. Ellers har hun gnålet ved enhver ledning, mens de fleste andre har vært travelt opptatt med å snekre sammen krisepakker. Imens brer arbeidsledigheten om seg, og mange har en usikker økonomisk fremtid. Siv Jensen vet å utnytte frykten for det ukjente, hun trenger desperat stemmer og vet at hvis hun skal få det må hun spille på det "eneste" hennes parti får stemmer av, nemlig fremmedfrykt. For meg virker det logisk at økende arbeidsledighet øker oppsluting rundt radikale høyre partier - folk vil i større grad kjenne på frykten av at "de" tar noe som er mitt. Mitt pensum sier derimot at man i krisetider lytter til etablerte autoriteter og holde seg til alternativer som er politisk sikre, hvor man ikke risikerer så mye som man ville gjort om frp fikk gjennomslag for sin økonomiske politikk. Folk vil ha en stat som passer på dem! jeg krysser fingra.....

Så, folkens, pass dere for islamifiseringen. Den brer om seg. Og de trøkker ut barn på barn. Noe jeg ikke tror kommer til å vedvare, det viser seg nemlig at høy andel av de kvinnelige innvandrerkvinnene tar høyere utdannelse, og med dette medfølger også færre barnefødsler. Men tross alt, om 50 år er vi alle undertrykte og går med hijab og følger sharia - lovgivning mens vi spiser halal kjøtt og steiner alle som har sex før ekteskapet........ det er jo tross alt islam i sin helhet det!

current position

jeg hater penger. Og studenttilværelsen er full av pengetrøbbel. Greia er at jeg ikke vet hvor pengene blir av, uten at jeg kan henvise til noe jeg har fått for pengene. Jeg blir grepet av panikk en gang i blandt, og Kjærst ser på meg med et typisk pappaaktig blikk og klarer ikke helt å late som om han er så bekymra som jeg vil han skal være. Men det er kanskje en bra ting. Hvis vi hadde hatt like mye noya begge to hadde vi jo ikke gjort annet enn å helgardere oss med utruffne kriser.

Meg og Noya har fått ett nært forhold iløpet av det siste året. Jeg vandrer rundt og er helt sikker på at jeg hvert øyeblikk kommer til å bli rana, påkjørt, personlig konkurs, knust av snøras eller offer for blind vold. I de fleste artikler om mennesker som har vært maks uheldige står det alltid at det kom helt plutselig, at de ante fred og ingen fare. For å si det sånn så er det ingen ulykke som kan komme snikende på meg, jeg vandrer bare rundt og venter. Hver gang Kjærst går ut av døra er det ingen selvfølge at jeg får se han igjen, noen ganger virker nesten mer logisk at han skal bli angrepet av en rømt elefant enn at han skal komme hastende inn døra.

Det kalles engstelighet, føre - var - prinsippet, galskap, angst eller gammeldamesyndrom. Samme kan det være. Det skjerper iallefall sansene å tro man alltid har døden i hælene, eller tømt konto hver gang man sjekker. Og man er like glad hver gang man havner ved dagens utgangspunkt hver kveld, nemlig i en uoppredd seng med en hylle over som jeg mistenker kan spidde meg i søvne.

Akkurat nå befinner jeg meg midt i min egen ulykkesdag. Jeg burde skjønt at jeg skulle holdt meg hjemme da jeg 08.15 idag morges tygde på en pastill, og fyllingen i den ene jekselen min datt ut. Noe som senere skulle vise seg og ikke være tilfellet. Tilfellet var derimot at tanna hadde brekt i to, på langs. Et så sjeldent tilfelle visstnok, at jeg på ett tidspunkt hadde to tannpleiere, en tannteknikker og to tannleger inne hos meg, og jeg følte meg som en nyfødt baby. Jeg ble trykt så full av bedøvelse at det ikke lenger kan kalles lokalbedøvelse, og så satte tannlegen igang med verktøy som nok i utgangspunktet ikke hører hjemme på et tannlegekontor, og som lignet forundringsverdig mye på skrutrekkeren og tanga pappa har i kjellern. Da det ble hentet frem en ting, fullstendig lik den man brennmerker navnet sitt i tre med på barneskolen, og det viste seg at den hadde akkurat samme funksjon bare at den skulle brukes til å brenne vekk tannkjønnet mitt vurderte jeg ett øyeblikk på om dette ikke var en karma - payback dag.

Det stopper ikke der. To timer etterpå var jeg nok en gang fritt vilt og gledet meg stort til frisørtimen min. Jeg ble skamklipt. Caroline kunne gjort det bedre, og det sier litt hvis man har sett den selvklipte luggen hennes. Jeg forsøker å være positiv å innbille meg selv at jeg på en god dag kan ligne litt på Milla Jovovich/ Hilde på prommen på håret, men jeg er redd for at det heller er en krysning av Whitney Housten på åttitallet og hun i Animal Alpha, som jo bare har håret sånn på fleip. Det var et øyeblikk jeg så for meg skilsmisse, offentlig latterliggjøring og bedervelse, men så sa jenta på Bik Bok, som så ut som en kul dame, at det var fint. Og det hjalp litt. Men jeg er fremdeles vonbroten, og ute av stand til å trøstespise pga den fordømte tanna.

Hva gir du meg? Kanskje det lønner seg å tro på Gud allikevel....

the curios case of benjamin button

siden sist har jeg blitt så godt som ferdig med ex.phil oppgaven min, jeg har nesten lært meg å spille poker, jeg har forsøkt å drikke - for så å avklart at det blir en stund til neste gang siden alt sto vertikalt dagen derpå og det IKKE skyldtes fyllesyken, jeg har sett Benjamin Button, lest altfor lite, blitt hekta på the sims, endra standpunkt i hijab/politi saken, drukket chai latte til 45 kroner, gått fra å ikke forstå til å forstå Immanuel Kant, blitt introdusert for 24 og fått spotter over bokhylla.

Det er mye som skjer, med andre ord. Livet er ikke fantastisk innholdsrikt, men det er tross alt ikke tvingende nødvendig til enhver tid. Holdningen man har til ting er tross alt bare hvordan man forholder seg til sine følelser, og mine føleleser er i balanse, til tross for at omverden går til høyre, og da skal man tross alt ikke klage. Når sant skal sies er jeg sjeldent i ubalanse.

Også må jeg få lov til å si ett og annet om filmen "The curious case of Benjamin Button" som er en film litt i samme gata som "Forrest Gump" og det er en god gate. Det er en såkalt snill - film, med særdeles god historie så man slipper å se at de sprenger biler i hytt og gevær som kompensasjon for dårlig manus. Karakterene har sine særtrekk, sine svakheter, sin styrker - her er ingen american hero ned colgate tenner, skittenbrun hud hardt stramma over falske muskler som læret over bongo tromma, silikomimplanterte sneller på rekke og rad eller noen misforstått Mowgli. Og ikke en eneste junkie. Det er ingen kledelige arr eller smarte hoder. Det er med andre ord ikke så langt ifra sannheten, selv om det ikke kunne vært lenger ifra (?) Benjamin Button blir født som en gammel mann, og etterlatt på en trappen til gamlehjemmet hvor Queenie jobber, av sin velstående pappa. Queenie er en blid, tjukk farget dame med bred sørstatsdialekt som går i baptistkirken og er så blid som man kan være som nettopp tjukk farget dame med bred sørstatsdialekt i New Orleans i 1918. Hun tar seg av Benjamin Button til tross for hans noe heslige utseende, en slags hårete bebrillet og sympatisk utgave av Gollum som til slutt ender opp i Brad Pitt sin skkikkelse, slik vi pleier å se ham. I mellomtiden utspiller det seg en underfundig historie som inkluderer pygmeer, kunstneriske taubåtfører, britiske kanalsvømmere, ballettforestillinger, preste dødsfall (egentlig en gjeng med dødsfall) og akkurat passe mye krig. Som i trist-krig. Ikke krig-krig.

dette er en av de dagene jeg elsker å være student ved Universitetet, det er nok av de dagene jeg ikke liker det, så de er ganske bemerkelsesverdige når de først dukker oppp. Idag har jeg skrevet 1548 ord om Simone de Beauvoir, David Hume og Emanuel Kant og hvorvidt de to sistnevnte degraderer kvinne til "den annen" - forholdsvis grei skuring så langt. Jeg mener "skamfølelse må bankes inn i kvinnen fra tidlig alder" og "kvinner sin naturbegavelse er å beherske menn sin tilbøyelighet til kvinnen" levner jo liten tvil hvor disse gutta befinner seg enn i det feministiske landskap. Sånn ca i Afghanistan.

Dessuten har jeg spist billig lunsj med Bård som forteller historier om de åtte hønene sine (som i dyra høner) og det beste med lunsjen er at vi bestemmer hvor lenge den skal være helt selv, og når vi greier å lunsje bare en halvtime kan vi rose oss selv og ha god samvittighet.

På gangbroa til bussentralen idag fikk dessuten pensjonistdamefordommene mine næring i form av ei dame i en gedigen pels, den var så gedigen at jeg på avstand kunne sverget på at det var en liten feit bjørn som gikk der vaggende, hvis det ikke hadde vært for trillekofferten som hun presterte å trille OVER en beina til en tigger. Tiggeren hadde forsåvidt mer enn nok med å redde den lille koppen med noen kroner i enn å tenke på eventuelle smerter. Ok tenkte jeg, fort gjort, det er ikke så greit med koffert på vinterføre når man har begrenset gangsyn og en bjørnefell over skuldrene. Men tror dere ikke dama satte igang og kjefte på mannen? Han satt nemlig i veien. Jeg vet ikke hvordan episoden endte, for jeg hadde allerede gått ganske langt forbi, men man skal ikke bli forundret om det ligger noe som kan ligne på et bjørnekadaver rett utenfor Deli de Luca.

Nå skal jeg drikke nytraktet kaffe, spise varme rundstykker og lese metode og statistikk frem til Tonje entrer banen på middag og hvitvin ved det splitter nye og fantastiske spisestuebordet mitt.

kvinnelig mannsjåvinisme

En hel dag med ex.phil skriving bare for at hele oppgaven skulle forsvinne ett sted inn i intetheten og etterlate meg med en slikk og en ingenting. Dessuten, nå som jeg skulle være flink og sette meg ned å lese komparativ politikk så viser det seg at det som står at jeg skal lese, ikke finnes noe som helst sted. Faen. Det er en sånn ting som kun kan skje på universitet, de bruker sikkert så vanskelige ord når de snakker sammen at de ikke skjønner hva hverandre sier.

Noen har skrevet i kommentarfeltet til innlegget om hijab i politiet at hijab er undertrykkende. Er det? Uavhengig om diskusjonen om politiet skal få bære hijab eller ikke, så syns jeg det er mer undertrykken å foreksempel forby kvinner å bære hijab på foreksempel skoler, slik som det er blitt gjort i Frankrike. Det har resultert i at katolske private skoler overflommes av muslimske jenter/kvinner, fordi de føler seg utestengt av det offentlige samfunnet - og det er ett dårlig utgangspunkt for integrering. Jeg syns voksne kvinner selv skal få velge om de vil bære hijab eller ikke, det er noe mellom dem og deres Gud. Ikke mellom den kvinnen og samfunnet. Og ifølge det jeg vet om hijab med utgangspunkt i det muslimske kvinner har fortalt meg, er at det symboliserer at hun underlegger seg Allah, ikke mannen. Hvorvidt kvinnen alltid velger om hun skal bære hijab selv, eller om det er som følge av press fra familien vet jeg lite om, men jeg er villig til å lære - dessuten har jeg lest om tilfeller der kvinner blir presset til å bære hijab fordi kroppen hennes ellers vil bli seksualisert. Da snakker vi om undertrykkelse på lik linje med at Taliban påtvinger kvinner til å bære burka i Afghanistan.
Men jeg syns det er like undertrykkende å tvinge en voksen kvinne til å ta av seg hijaben sin. Leggg merke til at jeg legger trykk på voksen. Dessuten må jeg legge til at jeg elsker at den anonyme kommentaren lyder "hijab er undertrykkende. Det trodde jeg ikke om deg" hah! selvfølgelig er jeg undertrykkende, jeg mener kvinnfolk flest hører hjemme ved kjøkkenbenken, med gjær under negla... kinder,kurche,kinche... eller hva det var for noe... barn,kirke,kjøkken for alle penga.

Leste også om en SP politiker med svært gode argumenter for hvorfor det ikke burde være lov med hijab i politiet.

Tenkte jeg også skulle bruke anledningen til å promotere bloggen sekk og sandaler, ligger link på siden her.Fia, Hanne Marit og Mona er på reise på festens kontinent, og har ennå ikke havnet i bakevja. Jeg følger med i spenning. Imens skal jeg lage småkaker og massere Kjærst sine føtter. ..........

Aller først, den nye loven i Norge som tillater hijab i politiet. Hurra sier jeg. Jeg mener,kvinner med hijab - som har tatt på seg hijaben som et tegn på at de underlegger seg Allah, kommer ikke til å ta av seg hijaben for å tilfredsstille oss nordmenn, det vil være å undervurdere kraften som ligger i religion. Og det syns jeg heller ikke vi skal kreve av voksne kvinner. Og videre kan jeg anta at integrering er i alle sin interesse her i Norge, og det å åpne for at kvinner kan bruke hijab i arbeidslivet - også som politi, er et godt symbol på godkjennelse i det norske samfunn, også som verdsatt arbeidskraft. Til det beste for det norske samfunn, til det beste for dem. Videre kan man jo spekulere i om det kommer til å bli reelt, hvor mange politikvinner med hijab vil vi finne i fremtiden? Enda mer facinerende er ett av hovedargumentene til motstanderne av hijab i politiet, nemlig at man ikke vil respektere en politikvinne med hijab på lik linje med en kvinne uten hijab. Hva sier ikke det om det generelle synet på kvinner med hijab? Endres synet på kvinner idet de tar på seg et hodeplagg? Kampene som kvinner i generasjoner før oss har kjempet for respekt og likestilling, inkluderer ikke de også innvandrerkvinner? FRPs frykt for at det norske samfunn skal bli islamifisert tror jeg heller ikke er en reel bekymring. ca 2% av innvandrerbefolkningen i Norge er muslimer, innvandrerbefolkningen utgjør 5% av den norske befolkningen. Og tilpasninger må bli gjort i forhold til det faktum, ellers vil vi få et samfunn med store problemer - og her snakker jeg ikke om skolereformer eller at vi i stor grad skal endre det norske samfunn, vi må ta vare på våre verdier, det vi tror på, og vår kulturarv. Men det finnes innvandrer her, Norge er ikke lenger ett homogent land slik vi er vant til og vi må gjøre plass til dem som allerede er her i samfunnet vårt. Eller er vår kultur så skjør at den ikke tåler innflytelse? Så må FRP slutte å skremme pensjonistene til å stemme på dem.... slikt noe ødelegger nattesøvnen deres og kommer til å fylle opp eldresentrene.

Idag tok Kjærst og meg t- banen til Frognerseteren for å kikke på alle vestkantfolka. Deriblandt tre jenter på omkring 14 år, hvorav den ene var interessert i en gutt med store muskler i brystkassa og armene, men mye kortere bein enn overkropp fordi knærne hans hadde sluttet å vokse(?) Hun andre var mest bekymret over at vorspillet før skoleballet ikke måtte bli for langt for da kom sminken til å falme, dessuten skulle hun drikke Sex on the Beach, bare uten sex (?) innimellom var det historier om rosamalte brokete barndomshjem, slankepresset i venninnegjengen ("herregud, jeg har blitt så frika på det med slanking at jeg har begynt å trene") en historie om å bli etterlatt av alle du trodde du kunne stole på når du er altfor ung og altfor full og en viss sorg over at spansklæreren ikke kunne huske hun som hadde flyttet til Thailand, og som bare var hjemme på ferie. Bak de stive maskarablikkene var det alvorlige øyne som ikke riktig greide å maskere ekte bekymringer, samtidig slo den ene latteren den andre ihjel. Jeg hadde så lyst til å lene meg frem og si at det kom til å gå bra, det går over, spis nonstop og hold dere på skolen så lenge. Det vil jo helst gå bra.

en bomtur kommer sjelden alene

Dette er ett blogginnlegg til ære for Tante, som sitter med beina høyt. De er nok snart godt planta på jorda igjen.

Idag tok jeg feil T bane. Jeg tok T bane nr 2, og den gikk ikke til Blindern med til Borgen. Borgen var et et beste - vetskant- forsted som beste - vestkant - forsteder flest, med hvitmalte villaer akkurat passe avskalla til at det kan kalles sjarmerende, småjenter med faka Louis Vuitton bagger større enn ett gjennomsnittli baderom på Tveita (det er bare de liksom - rike som kan kjøpe fake vesker, fordi da kan det hende at man i ett øyeblikk vurderer om de kan være ekte....noe de aldri er. Og hvis de hadde vært ekte hadde det uansett bare vært ekkelt) og halvgamle damer som skulle ha holdt seg bedre med tanke på at de aldri har gjort ett arbeidsslag - jeg tror rødvina må påta seg en del skyld der skal jeg være ærlig. Men altså, jeg har egentlig ingenting jeg skulle ha sagt, med tanke på at jeg ble stående på Borgen i ca 13 1/2 minutt, for så å bane tilbake til Majorstuen, og vente enda 7 minutter på banen til Blindern.

Og der ventet Bård. Som er definisjonen på svigermors drøm, vi snakker prestesønn fra Jessheim som livnærer seg som korleder og habil pianospiller, som frivillig går ned til den fryktede fru Øyen i andre etasje for å spørre om hoppingen til vaskemaskinen forstyrrer henne. Bård som har mareritt om husokkupanter som gjemmer seg bak bokhylla og som gjør hvert eneste kvinnemenneske over 60 år våt i øya og varm i hjerterota. Bård som har lyst til å ha meg med på quiz, fordi han mener at de han vanligvis quizer med er altfor smarte og setter han i ett dårlig lys, og at han dermed trenger en medsammensvoren noldus.

Dessuten er visstnok det å gjøre mattestykker med meg akkurat som å være med i JokerNord, det skorter ikke på kreativiteten for å si det sånn. Nok engang er jeg innhentet av tallene, og jeg er ganske sikker på at hvis det finnes en Gud, så er han ond og har noe personlig imot meg. Noe annet svar på utregningen av Scott`s Pi finnes ikke.

Camara syns dessuten jeg har blitt dum. Det kan være. Jeg er fullstendig med på at kjærlighet gjør dum, men det fine med å være dum at det er vanskelig å ikke ha det bra. Og denne kjærligheten funker helt fint for meg altså, det er nemlig ikke den ting ikke kjærlighet kan fikse for deg, alt fra å ta ut av oppvaskmaskinen til å montere senger. Akkurat nå befinner kjærligheten seg i Larvik, og ett øyeblikk trodde jeg hele vitsen med samboer var borte, helt til jeg fant ut at han hadde gjort klar kaffetrakteren for meg. For som den kvinnelige delen av ett samboerskap (jaja, jeg vet at også de av samme kjønn kan bo sammen, men det vakke poenget) så trenger man hverken kutte ut piker, vin eller sang. Kjærst derimot, har måttet ut to av delene, en av dem riktignok pga kyssesyken, og sistnevnte bør han nok vurdere å trappe ned på.

juba juba

Idag svarte jeg så feil, så mange ganger, på ex.phil seminaret at han som alltid ser ned i notatboka si, han som alltid sitter rett ved kateteret, snudde seg. Det var riv ruskende galt. Og ett øyeblikk fikk jeg hjertebank og svimmelhetsanfall, og jeg så for meg hvordan jeg måtte gå sigende ned veien mot Helga Engs hus bærende på mitt eget kors, mens de andre studentene, særlig SV studentene, spyttet på meg. Hvordan jeg skulle brennes på ett bål av mine egne skolebøker, som har kosta skjorta, iallefall to skjorter fra Koma.

Men hva var egentlig så ille med det? Når ble jeg en sånn en? Hvor viktig er det om de andre tenker at jeg er en smule tilbakestående, og hvis det er slik at jeg er det, tilbakestående altså, gjør det noe overhodet? Er man tilbakestående når man ikke kan gjøre en utredelese for Hume sin empiri teori? Har jeg det ikke bra kanskje? Og vil jeg bli en sånn en, som ikke har det bra hvis jeg ikke svarer riktig, som ikke har det bra om jeg ikke vet best? Det er iallefall en ny fornemmelse. Så nå har jeg spist tre osteskiver dyppet i pesto og det hele ser ut til å være i orden igjen.

Det er litt sånn at hvis du ikke er ordentlig smart så burde du vurdere å kompensere for det på en annen måte, du bør være heit (bedre å være dum og deilig, enn bare dum), usedvanlig sympatisk eller veldig god i idrett. Eventuelt ha en psykisk sykdom eller ha så mye penger at du har råd til å kjøpe deg oppmerksomhet og beundring. Eller så er du bare en i mengden, gjennomsnittlig, og er det noe vi hater så er det å ikke være spesielle, liksom, mer enn spesiell for foreldrene sine og kjæresten sin. Men så gjelder det jo å ikke være krampe-spesiell, med tupert grønt hår og kakemonsterboots og slike ting, fordi det faktisk setter krav til at du er litt spesiell sånn generellt. Og fordi skoa blir så tunge når det er snø - slafs.

Så den nye linja mi er rett og slett å fortsette med å svare feil. Da får jeg de andre til å føle seg så mye smartere samtidig som jeg får slettet alle potensielle forventninger til meg og min person.