høyrebølgen

akkurat nå skulle jeg ønske verden svimlet enda mer mot høyre, så mye at de syv kladdebøkene som det uansett ikke står noe i og de ni bøkene som har brettede kanter selv om de aldri har blitt bladd i som Tonje har fylt opp bordet fremfor meg med, liksom falt ned og forsvant ut av mitt åsyn. Det ser ut som om hun har blitt kidnappet, at det har kommet en stor gorilla og hentet henne rett ut av leksejobbinga. Men det har ikke det. Jeg kjenner Tonje.


Istedenfor å sette fyr på rotet vurderer jeg å ta to kjappe stramme, for da har ting en tendens til å bli uklare og ubetydelige. Men det kan i bunn og grunn være det samme, imorgen flytter jeg inn med mitt eget rot. I mellomtiden døyver jeg smerten med nytraktet kaffe og tacopizza, vell vitende om at det resulterer i at jeg ikke får sove før klokka er fire, etter at jeg har vekt Kjærst 270 ganger fordi jeg er tørst. Selvfølgelig kun et skalkeskjul for selskapssyken, men det funker ikke å dytte til han for 13 gang på en time under påskudd av at man vil snakke litt om noe som skjedde på butikken eller bare sånn generelt snakk, samme hvor pent man smiler. Det var det han sa her om dagen, at det ikke funker altså. Det syns jeg han kunne sagt før vi skrev under den kontrakten!

Men nå er det gjort og jeg gleder meg som et lite barn på julekvelden, selv om vaskemidlene må vike for clutchene mine, og at clutchene dermed må bo i kjøkkenskapet sammen med noen filler og kjeler som jeg vurderer å henge i en snor ned fra verandaen. Men der det er hjerterom er det husrom, så jeg regner med at kjærst syns prioriteringene mine er helt ålreite. Noen ting må man tross alt ofre for kjærligheten.

Ellers applauderer jeg for Kristin Halvorsen som igjen har blitt medlem av SV igjen og gir de steinrike drittungene som styrer bankene våre et klaps over de tykke pølsefingra deres. De burde egentlig takke henne, for hvis det går nedenom og hjem med alle oss andre, og de står stinne igjen, kunne det igjen bli aktuelt å spise de rike.

tilbaketrukket maskulinitet

Noen ganger må man løpe etter bussen, og faktisk rekke det. Og ex.phil timen har en ende, sånn at man kan busse hjem og bli møtt i døra med salat og kjærlighet. Leiligheten med vannlekkasje og skadet gulv kan bli reparert, og bare være varm og full av potensiale. Kapittel seks har en sluttside som rykker stadig nærmere og penger får frem det verste i folk når det blir for mye av dem,så man kan like godt være fornøyd med det man har så lenge det er nok til det viktigste.

Men Norge kunne faen meg ikke slå Polen.

Nåvel. Samme kan det være. Det er en ny ost i kjøleskapet og snart er jeg lettere etablert. Etablert light. Jeg mener, man kan da fremdeles dra på venninevors og det er ikke selvsagt at jeg skal vaske bula eller være edru på en tirsdag selv om han skal varme opp dyna mi hver kveld. Men noe som er helt sikkert er at jeg er bitt av basillen. Kjærste - basillen. Som innebærer dobbelt så mye skittentøy i bytte mot en stuerein og hyggelig fyr å spise frokost med på søndag, og en å få ubetinget kjærlighet av på tirsdag, foreksempel. Min har dessuten en rekke spesialfunksjoner, som f.eks lager han mat, er hyggelig å se på og vet til enhver tid hvor nøkler og P-piller har gjemt seg. Takk Gud for mannen. Hva skulle man ellers ha rettet PMS plagene mot, jeg mener, man kunne da alltids tatt for seg de gamle damene, men de ville neppe massert føttene dine etterpå.

Idag skulle jeg være flink. Jeg skulle lese. Klokken sto på 07.30. Istedet våknet jeg en stund før, noe som aldri skjer og er ganske urovekkende i seg selv. Jeg våknet av at det hvitmalte taket til Sondre snurret fort mot høyre, og det første som slo meg var "Faen, jeg er full" uten at jeg kunne huske å ha drukket noe, men det gjør jeg jo sjeldent så det pleier å være det sikreste tegnet på at jeg har vært drita. Men Kjærst kunne raskt avkrefte det hele, han ville jo neppe ha satt levra si på spill (han har kyssesyken, og det er en dårlig kombinasjon med alkohol) og jeg drikker ikke alene. Alkohol er ikke spesielt gøy i seg selv. Det må gruppepress til.

Da jeg datt på badegulvet og Kjærst ropte Hallo,og jeg forsto at jeg ikke hadde svimt av men snarere at kroppen min hadde lagt seg ned mot min vilje begynte jeg å ane omrisset av en lang dag. Legen kunne konstantere at det er snakk om noen lange dager (eller uker), av en eller annen fantastisk grunn har jeg nemlig fått betennelse på balansenerva. Det resulterer i at jeg går likt som en drita full mann på 75 år med benskjørhet og grønn stær. Underholdningsverdien er i så måte ganske stor, spesielt på de øvelsene som legen ga meg. De går ut på å slenge seg fort til venstre og høyre, akkurat som en fotballkeeper, og resultatet er alltid det samme; man spyr. Noe jeg ifølge Kjærst er skikkelig dårlig på. Iallefall, man skal dælje hodet i sofaen seks ganger på rad. Det virker ikke særlig lurt, men om det ikke funker så har jeg såpass respekt for de som har holdt ut seks år på medisin at jeg gjør det for det.

Betennelsen kan skyldes at man har slått hodet hardt eller vært utsatt for traumer, og rent bortsett fra eksamenskarakterene mine så har det vært svært få traumer om dagen. Og Kjærst slår bare når han må (hehe... neppe, den fyren greier ikke se strengt på meg engang) Det som er enda bedre oppi det hele er at Kjærst og meg flytter inn i den nye leiligheten i morgen, altså, ting skal ned 78 trappetrinn bare for å måtte opp i syvende etasje igjen. Ting må poltres godt til høyre (jeg faller nemlig bare til høyre) og det blir mye pausering med tanke på at Kjærst snart har hatt feber sammenhengende i to uker. Jeg tror det kunne gjort seg på youtube.

Uansett, nå har jeg holdt meg fast i skjermen i en god stund, og det er på tide å innfinne seg på dagens hovedbase; i stolen under pleddet med alt man kanskje kan trenge innenfor rekkefølge.
Ventende på min fantastiske kjærst som kommer ridende på en hvit hest med nytt skift og godt selskap.

Dette har vært en lang dag, det kan ha noe med at jeg ikke har lagt meg ennå, forsåvidt. Men mer sannsynlig er det fordi tirsdagen er den store ex.phil eksamen, hvor ett to timers langt inngående foredrag om "de historiske og vitenskapelige rennene i den store veven" etterfulgt av to timer videre gjennomgang av forskjellige syn på dyd (eller dygd om du vil) som ender i det faktum at dyd er hva du gjør det til. Hvis jeg forsto det rett da. Det sier noe om hvor søvndyssende det er når du er glad for at du har hikke, slik at det er lettere å holde seg våken.

Igår hadde jeg min første forelesning i komparativ, det gikk så sakte at jeg er sikker på at jeg så det gro mose på søylene i auditorium 1 på bibelioteket. Jeg syns foreleser påpekte det godt på egen hånd med kommentaren "den er tørr" selv om han snakka om svampen. Nåvel. Jeg skal vell greie å sjangle meg igjennom dette året også.

Kjærst har altså kyssesyken, som ikke er så hyggelig som det høres ut som. Han er hjemmeværende om dagen, og jeg elsker det. Han ligger ferdig dandert både når jeg drar og når jeg kommer hjem, i den blå pysjbuksa og med bustete krøller, og bare gleder seg til at jeg skal komme hjem. Det er litt som å ha en hund, bare at den passer på seg selv.Dessuten blir det tid for film, kan på det sterkeste anbefale "Klassen" og Landhandleren i Provence" Førstnevnte er en film fra Frankrike basert på en bok skrevet av skuespilleren, hele filmen er basert på en klasse iløpet av ett skoleår, og den er virkelig engasjerende og autentisk uten de ekle superheltene med oppklarende og tåredryppende sannhetstaler eller et oppklarende maskingevær. "Landhandelen i Provence" er ekte feelgood, faktisk den godeste (ikke beste, men som i go`) filmen jeg har sett, og den kan klarne opp regntunge dager og bør erstattes med antidepressiva.

Også har min bedre halvdel opprettet blogg, som seg hør og bør, besøk

www.pysjamaspatrioten.blogspot.com

den sterkes rett

"Siv Jensen sier at det ikke er plass til rasister i FRP. Nei, det er fullt tenker jeg"

- Anne Kat. Hærland-

det er fredag. Eller teknisk sett så er det lørdag. Men for meg er det fredag, og denne fredagen har blitt tilbrakt stort sett til sengs. Kjærst har nemlig kyssesyken, og det er et godt påskudd også for meg til å ligge mest mulig stille og trykke i meg godteri, solidaritet kalles det. Til mitt forsvar så har jeg da lest et kapittel om nasjon, stat, nasjonalisme og nasjonalstaten.. det er så motiverende å lese en gjeng med sider som sier at alle disse tingene var alt det du ikke trodde det var, også ender det opp med å være akkurat det du visste det var. Vanskelig å forklare igrunn, jeg tror statsvitenskap kun er til for at alle de menneskene som aldri kommer til poenget, og som ikke kunne brukes til noe annet, trengte en jobb. Enda dummere er vi som studerer dette her.

Det er ikke Camara jeg skal flytte sammen, selv om det jo i og for seg hadde vært hyggelig. Det er min bedre halvdel ( det kan si mer om meg enn om han, husk det) og meg selv som skal innkvartere oss på Grønland, med direkte utsikt rett inn i fengselet. Vi har hele 36 kvadratmeter å boltre oss på, noe som betyr at vi omtrent må sitte på fanget til hverandre for å spise. Intimitet har ikke skada noen, jeg mener, han er jo ikke akkurat veldig bråkete. Martin påpekte at å se på Sondre gjøre noe er akkurat som å se på et akvarium,det er behagelig å se på og det lager ingen lyd. Det blir litt av en overgang fra tensing leiligheten jeg bor i nå, hvor enhver kveld er Alias kveld og man skulle tro det sto innkaster utenfor.

Ja, det er mye nytt i emminga, ikke nok med at jeg har knept igjen golfjakka (cardigan, men ifølge Caroline så heter det golfjakka, fantastisk) og blitt en såkalt samboer, noe som fikk min gamle sjef til å falle i staver og betro Tonje at hun trodde helvetet skulle fryse til is først. Han, min utkårede, fikk meg til og med opp på fjellet i ferien, også på Rauland av alle steder. Det ordet blinker jo av fare og forslåelse. Og slik gikk det også. De satte meg på et akebrett ned en slalåmbakke og tredde på meg en hjelm. Og dårlig taper som jeg er ble jeg lettere stressa da Sondre begynte å puste meg i nakken, så stressa at jeg glemte den berømmelige S - bakken som sto for tur, istedet gikk det stokk over stein rett frem og det endte liksom aldri. Men jeg vant da. Neste gang gikk det ikke like bra, for ut av det blå kom det er hopp som kastet meg opp i uante høyder. Jeg landet som seg hør og bør på akebrettet igjen, i ekte tegneseriestil, greia var bare at jeg landet med nesa først (typisk utstående jødenese vet dere) og fikk en kledelig "svulst" på venstre side av nesegrevet, samt ca 38 grønne blåmerker og en nakke som ser ut som den er ikledd en usynlig whip-lash nakkestøtte(skrives det sånn, uansett, slike som var så poppis på begynnelsen av nittitallet) Takke meg til storbyen sier jeg. Jeg vil heller bli rana, noe som er ganske sannsynlig tatt mitt nye bosted i betraktning, enn å bli rundjult av ett akebrett.

jeg er tilbake. tviler forsåvidt på at noen har savna meg, og med tanke på at min ene leser snart flytter inn sammen med meg, og sikkert har mer enn nok med å dele bad og seng med meg, så kan jeg vell like godt legge ned hele bloggen.
men ikke riktig ennå.

Først skal jeg skryte av julegavene mine, unnskylde eksamenskarakterene mine og snakke om innredning og den nydelige genseren på Bik Bok.
Jeg skal legge ut om Israel og Palestina, og forhåpentligvis om Kongo. Påslengt en dæsj av Somalia eller Sudan. Jeg skal poste ett bilde eller to fra nyttårsaften og skryte av the body shop og ex.phil.