tirsdag, februar 03, 2009

juba juba

Idag svarte jeg så feil, så mange ganger, på ex.phil seminaret at han som alltid ser ned i notatboka si, han som alltid sitter rett ved kateteret, snudde seg. Det var riv ruskende galt. Og ett øyeblikk fikk jeg hjertebank og svimmelhetsanfall, og jeg så for meg hvordan jeg måtte gå sigende ned veien mot Helga Engs hus bærende på mitt eget kors, mens de andre studentene, særlig SV studentene, spyttet på meg. Hvordan jeg skulle brennes på ett bål av mine egne skolebøker, som har kosta skjorta, iallefall to skjorter fra Koma.

Men hva var egentlig så ille med det? Når ble jeg en sånn en? Hvor viktig er det om de andre tenker at jeg er en smule tilbakestående, og hvis det er slik at jeg er det, tilbakestående altså, gjør det noe overhodet? Er man tilbakestående når man ikke kan gjøre en utredelese for Hume sin empiri teori? Har jeg det ikke bra kanskje? Og vil jeg bli en sånn en, som ikke har det bra hvis jeg ikke svarer riktig, som ikke har det bra om jeg ikke vet best? Det er iallefall en ny fornemmelse. Så nå har jeg spist tre osteskiver dyppet i pesto og det hele ser ut til å være i orden igjen.

Det er litt sånn at hvis du ikke er ordentlig smart så burde du vurdere å kompensere for det på en annen måte, du bør være heit (bedre å være dum og deilig, enn bare dum), usedvanlig sympatisk eller veldig god i idrett. Eventuelt ha en psykisk sykdom eller ha så mye penger at du har råd til å kjøpe deg oppmerksomhet og beundring. Eller så er du bare en i mengden, gjennomsnittlig, og er det noe vi hater så er det å ikke være spesielle, liksom, mer enn spesiell for foreldrene sine og kjæresten sin. Men så gjelder det jo å ikke være krampe-spesiell, med tupert grønt hår og kakemonsterboots og slike ting, fordi det faktisk setter krav til at du er litt spesiell sånn generellt. Og fordi skoa blir så tunge når det er snø - slafs.

Så den nye linja mi er rett og slett å fortsette med å svare feil. Da får jeg de andre til å føle seg så mye smartere samtidig som jeg får slettet alle potensielle forventninger til meg og min person.

1 kommentarer:

Anonym sa...

Du er min store underholdning i disse dager hvor jeg sitter med beinet høyt,festelig å lese!! :) Gratulerer med ny leilighet, hører dere har fått det så fint!

Klem fra tante.