current position

jeg hater penger. Og studenttilværelsen er full av pengetrøbbel. Greia er at jeg ikke vet hvor pengene blir av, uten at jeg kan henvise til noe jeg har fått for pengene. Jeg blir grepet av panikk en gang i blandt, og Kjærst ser på meg med et typisk pappaaktig blikk og klarer ikke helt å late som om han er så bekymra som jeg vil han skal være. Men det er kanskje en bra ting. Hvis vi hadde hatt like mye noya begge to hadde vi jo ikke gjort annet enn å helgardere oss med utruffne kriser.

Meg og Noya har fått ett nært forhold iløpet av det siste året. Jeg vandrer rundt og er helt sikker på at jeg hvert øyeblikk kommer til å bli rana, påkjørt, personlig konkurs, knust av snøras eller offer for blind vold. I de fleste artikler om mennesker som har vært maks uheldige står det alltid at det kom helt plutselig, at de ante fred og ingen fare. For å si det sånn så er det ingen ulykke som kan komme snikende på meg, jeg vandrer bare rundt og venter. Hver gang Kjærst går ut av døra er det ingen selvfølge at jeg får se han igjen, noen ganger virker nesten mer logisk at han skal bli angrepet av en rømt elefant enn at han skal komme hastende inn døra.

Det kalles engstelighet, føre - var - prinsippet, galskap, angst eller gammeldamesyndrom. Samme kan det være. Det skjerper iallefall sansene å tro man alltid har døden i hælene, eller tømt konto hver gang man sjekker. Og man er like glad hver gang man havner ved dagens utgangspunkt hver kveld, nemlig i en uoppredd seng med en hylle over som jeg mistenker kan spidde meg i søvne.