the curios case of benjamin button

siden sist har jeg blitt så godt som ferdig med ex.phil oppgaven min, jeg har nesten lært meg å spille poker, jeg har forsøkt å drikke - for så å avklart at det blir en stund til neste gang siden alt sto vertikalt dagen derpå og det IKKE skyldtes fyllesyken, jeg har sett Benjamin Button, lest altfor lite, blitt hekta på the sims, endra standpunkt i hijab/politi saken, drukket chai latte til 45 kroner, gått fra å ikke forstå til å forstå Immanuel Kant, blitt introdusert for 24 og fått spotter over bokhylla.

Det er mye som skjer, med andre ord. Livet er ikke fantastisk innholdsrikt, men det er tross alt ikke tvingende nødvendig til enhver tid. Holdningen man har til ting er tross alt bare hvordan man forholder seg til sine følelser, og mine føleleser er i balanse, til tross for at omverden går til høyre, og da skal man tross alt ikke klage. Når sant skal sies er jeg sjeldent i ubalanse.

Også må jeg få lov til å si ett og annet om filmen "The curious case of Benjamin Button" som er en film litt i samme gata som "Forrest Gump" og det er en god gate. Det er en såkalt snill - film, med særdeles god historie så man slipper å se at de sprenger biler i hytt og gevær som kompensasjon for dårlig manus. Karakterene har sine særtrekk, sine svakheter, sin styrker - her er ingen american hero ned colgate tenner, skittenbrun hud hardt stramma over falske muskler som læret over bongo tromma, silikomimplanterte sneller på rekke og rad eller noen misforstått Mowgli. Og ikke en eneste junkie. Det er ingen kledelige arr eller smarte hoder. Det er med andre ord ikke så langt ifra sannheten, selv om det ikke kunne vært lenger ifra (?) Benjamin Button blir født som en gammel mann, og etterlatt på en trappen til gamlehjemmet hvor Queenie jobber, av sin velstående pappa. Queenie er en blid, tjukk farget dame med bred sørstatsdialekt som går i baptistkirken og er så blid som man kan være som nettopp tjukk farget dame med bred sørstatsdialekt i New Orleans i 1918. Hun tar seg av Benjamin Button til tross for hans noe heslige utseende, en slags hårete bebrillet og sympatisk utgave av Gollum som til slutt ender opp i Brad Pitt sin skkikkelse, slik vi pleier å se ham. I mellomtiden utspiller det seg en underfundig historie som inkluderer pygmeer, kunstneriske taubåtfører, britiske kanalsvømmere, ballettforestillinger, preste dødsfall (egentlig en gjeng med dødsfall) og akkurat passe mye krig. Som i trist-krig. Ikke krig-krig.