Idag skulle jeg være flink. Jeg skulle lese. Klokken sto på 07.30. Istedet våknet jeg en stund før, noe som aldri skjer og er ganske urovekkende i seg selv. Jeg våknet av at det hvitmalte taket til Sondre snurret fort mot høyre, og det første som slo meg var "Faen, jeg er full" uten at jeg kunne huske å ha drukket noe, men det gjør jeg jo sjeldent så det pleier å være det sikreste tegnet på at jeg har vært drita. Men Kjærst kunne raskt avkrefte det hele, han ville jo neppe ha satt levra si på spill (han har kyssesyken, og det er en dårlig kombinasjon med alkohol) og jeg drikker ikke alene. Alkohol er ikke spesielt gøy i seg selv. Det må gruppepress til.

Da jeg datt på badegulvet og Kjærst ropte Hallo,og jeg forsto at jeg ikke hadde svimt av men snarere at kroppen min hadde lagt seg ned mot min vilje begynte jeg å ane omrisset av en lang dag. Legen kunne konstantere at det er snakk om noen lange dager (eller uker), av en eller annen fantastisk grunn har jeg nemlig fått betennelse på balansenerva. Det resulterer i at jeg går likt som en drita full mann på 75 år med benskjørhet og grønn stær. Underholdningsverdien er i så måte ganske stor, spesielt på de øvelsene som legen ga meg. De går ut på å slenge seg fort til venstre og høyre, akkurat som en fotballkeeper, og resultatet er alltid det samme; man spyr. Noe jeg ifølge Kjærst er skikkelig dårlig på. Iallefall, man skal dælje hodet i sofaen seks ganger på rad. Det virker ikke særlig lurt, men om det ikke funker så har jeg såpass respekt for de som har holdt ut seks år på medisin at jeg gjør det for det.

Betennelsen kan skyldes at man har slått hodet hardt eller vært utsatt for traumer, og rent bortsett fra eksamenskarakterene mine så har det vært svært få traumer om dagen. Og Kjærst slår bare når han må (hehe... neppe, den fyren greier ikke se strengt på meg engang) Det som er enda bedre oppi det hele er at Kjærst og meg flytter inn i den nye leiligheten i morgen, altså, ting skal ned 78 trappetrinn bare for å måtte opp i syvende etasje igjen. Ting må poltres godt til høyre (jeg faller nemlig bare til høyre) og det blir mye pausering med tanke på at Kjærst snart har hatt feber sammenhengende i to uker. Jeg tror det kunne gjort seg på youtube.

Uansett, nå har jeg holdt meg fast i skjermen i en god stund, og det er på tide å innfinne seg på dagens hovedbase; i stolen under pleddet med alt man kanskje kan trenge innenfor rekkefølge.
Ventende på min fantastiske kjærst som kommer ridende på en hvit hest med nytt skift og godt selskap.