den sterkes rett

"Siv Jensen sier at det ikke er plass til rasister i FRP. Nei, det er fullt tenker jeg"

- Anne Kat. Hærland-

det er fredag. Eller teknisk sett så er det lørdag. Men for meg er det fredag, og denne fredagen har blitt tilbrakt stort sett til sengs. Kjærst har nemlig kyssesyken, og det er et godt påskudd også for meg til å ligge mest mulig stille og trykke i meg godteri, solidaritet kalles det. Til mitt forsvar så har jeg da lest et kapittel om nasjon, stat, nasjonalisme og nasjonalstaten.. det er så motiverende å lese en gjeng med sider som sier at alle disse tingene var alt det du ikke trodde det var, også ender det opp med å være akkurat det du visste det var. Vanskelig å forklare igrunn, jeg tror statsvitenskap kun er til for at alle de menneskene som aldri kommer til poenget, og som ikke kunne brukes til noe annet, trengte en jobb. Enda dummere er vi som studerer dette her.

Det er ikke Camara jeg skal flytte sammen, selv om det jo i og for seg hadde vært hyggelig. Det er min bedre halvdel ( det kan si mer om meg enn om han, husk det) og meg selv som skal innkvartere oss på Grønland, med direkte utsikt rett inn i fengselet. Vi har hele 36 kvadratmeter å boltre oss på, noe som betyr at vi omtrent må sitte på fanget til hverandre for å spise. Intimitet har ikke skada noen, jeg mener, han er jo ikke akkurat veldig bråkete. Martin påpekte at å se på Sondre gjøre noe er akkurat som å se på et akvarium,det er behagelig å se på og det lager ingen lyd. Det blir litt av en overgang fra tensing leiligheten jeg bor i nå, hvor enhver kveld er Alias kveld og man skulle tro det sto innkaster utenfor.

Ja, det er mye nytt i emminga, ikke nok med at jeg har knept igjen golfjakka (cardigan, men ifølge Caroline så heter det golfjakka, fantastisk) og blitt en såkalt samboer, noe som fikk min gamle sjef til å falle i staver og betro Tonje at hun trodde helvetet skulle fryse til is først. Han, min utkårede, fikk meg til og med opp på fjellet i ferien, også på Rauland av alle steder. Det ordet blinker jo av fare og forslåelse. Og slik gikk det også. De satte meg på et akebrett ned en slalåmbakke og tredde på meg en hjelm. Og dårlig taper som jeg er ble jeg lettere stressa da Sondre begynte å puste meg i nakken, så stressa at jeg glemte den berømmelige S - bakken som sto for tur, istedet gikk det stokk over stein rett frem og det endte liksom aldri. Men jeg vant da. Neste gang gikk det ikke like bra, for ut av det blå kom det er hopp som kastet meg opp i uante høyder. Jeg landet som seg hør og bør på akebrettet igjen, i ekte tegneseriestil, greia var bare at jeg landet med nesa først (typisk utstående jødenese vet dere) og fikk en kledelig "svulst" på venstre side av nesegrevet, samt ca 38 grønne blåmerker og en nakke som ser ut som den er ikledd en usynlig whip-lash nakkestøtte(skrives det sånn, uansett, slike som var så poppis på begynnelsen av nittitallet) Takke meg til storbyen sier jeg. Jeg vil heller bli rana, noe som er ganske sannsynlig tatt mitt nye bosted i betraktning, enn å bli rundjult av ett akebrett.