dessverre/heldigvis

igår kom det en gammle mann på trikken. Han hadde en indianer-frynse jakke, en kjempe sparkesykkel og en hund. Litt rart. Det stoppet dessverre/heldigvis ikke der for banet begynte å bane seg i vei mellom midtgangen, mot den ene, av de mange, ledige plassene. Det ble litt rart, med tanke på at han hadde både hund og denne store sparkesykkelen medpiggdekk som han drev og skamflerte alle de gamle damene sine støvletter med. Han fikk lirket seg inn på setet omsider, og da han omsider hadde innsett etter mye om og men at det ikke var plass til både han, sparkesykkelen og hunden, så plasserte han dessverre/heldigvis hunden på fanget. Og det var en stor hund. Her snakker vi ikke om de rottene i bånd som piper nedover Grunerløkka flagrende etter all verdens homsedivaer og stillettkledde pelsvestkledde blekemiddelskadde kvinnfolk. Det så forsåvidt reint koslig og ganske ekte ut. Dessverre/heldigvis satt det på setet foran en gutt du har sett før. En gutt med bleika sleik, sånn passe ujevnt gulrotfarga med hvit genser (hvor var boblejakka sier jeg, de har jo brukt de forbanna boblejakkene siden tidlig september) og det hele ble ikke ordentlig rart før hunden sakte, men relativt målrettet, lente seg fremover mot guttens øre og slikket ordentlig til, hvorpå gutten responderte med ett hyl ikke ei jente på åtte år i rosa boa verdig.

Det er derfor jeg liker å ta trikk. Det er en form for tvangsosialisering, eller tvangskikking. Og jeg elsker å kikke. Akkurat nå derimot er jeg veldig glad ingen kikker på meg. Først og fremst gjør jeg ikke det jeg skal gjøre...men det har jeg ikke gjort siden torsdag forrige uke så det er forsåvidt ok. Men jeg ser ut som et takras og venter på kjærst så det gjør vondt i magen.